torsdag 17. september 2009

MINE NOVELLER OG HISTORIER!

17.03.10
MIN FØDSELSHISTORIE!

06.04 kl 11.00 er jeg på vanlig kontroll hos legen.
Vi gjør alt det vanlige, blodtrykk, hjertelyd og klemme på magen.
Jeg har allerde begynt å få noen sammentrekninger, men vi legger ikke så mye vekt på det nå,
fordi jeg ikke føler at de er veldig effektive.
Mens hun sjekker leie og slikt blir hun lit usikker, og kaller inn en annen lege for en ekstra vurdering.
Begge er enige om at det kjennes ut som hodeleie, men siden de begger er usikkre, blir jeg sendt på føden
til de "proffe", og en evt. UL sjekk.
JM som møter meg på føden er et fantstisk herlig menneske.
Hun klemmer og kjenner, og mener også det er hodeleie, men sender meg i UL for sikkerhetsskyld.
Etter UL tar hun meg inn til en samtale, noe jeg ikke forventet, men synes var utrolig hyggelig.
Spurte om hun kunne sjekke modning, pga sammentrekningene, og det var da ikke noe problem.
Hun kunne fortelle meg at livmorhalsen var ikke helt flatet ut, men myk, og hun fikk inn en fingertupp.
Men den var fortsatt bakovervendt, så det kunne enda ta litt tid. Jeg takka for meg, og satte meg i bilen for å kjøre hjem. På turen blir sammentrekningene mine sterkere, og gjør det nesten ubehagelig å kjøre.
Utover dagen blir de sterkere og sterkere, og på kvelden klarer jeg ikke sitte i ro under takene lengre.
Da går det opp for meg at dette muligens er gått over til RIER!!
Prøver å gå å legge meg, og kanskje bli litt opplagt, men etter en time med rulling og stønning i senga,
bærer det ned i stua og til BV igjen. Sitter noen timer her og surrer, tar tiden på riene og alt. De varer nå ca 1min, men er alt fra 4-9 min mellom hver. Jeg har IKKE sjangs å sitte stille mens de står på, så det blir en del parkett sliting og noen runder i dusjen.. Ingenting hjelper noe særlig, så jeg ringer føden rundt kl 02.00 for å høre om jeg kan komme inn å slappe litt av, siden jeg ikke har sovet på 24 timer nå.. Får beskjed av JM at jeg bare skal ringe å få meg ambulanse og komme inn. Pakker ferdig bagen mens jeg venter på ambulansen, har jeg husket alt?

Går opp til sambo og sier fra at nå drar jeg inn for å sove litt, så snakkes vi på meld i morgen tidlig. Er jo ingen vits å vekke Håkon o0g sende ham bort, for jeg skal jo bare sove. Tenkte vi da.

Er ei hyggelig dame som sitter bak i ambulansen med meg, og hun kunne fortelle meg at magen min ble helt firkanta under ei rie. I tillegg tslte hun minutter mellom for meg, og på en tur som tok 15.minutter hadde jeg 3 rier, og det var ca 3 min i mellom hver. Da jeg kom opp på føden ble jeg tatt godt i mot av JM.Klokka er ca. 03.15. Kom inn på fødestua med en gang, for hun ville observere meg under en ri. Jeg vugget frem og tilbake, for det kjennes ut som hoftene låser seg når ria når toppen. Og JM synes det ser ut som om jeg danser. Etter litt observasjoner og snakk om hvordan jeg vil at fødsel skal forløpe, vil JM ta en sjekk før hun setter morfinsprøyta. Da jeg får beskjeden om at jeg IKKE får morfin, er jeg nesten på gråten og sier at jeg er utslitt, og vil ha den NÅ! JM bare ser rart på meg og sier; Jeg stopper deg ikke på 6cm åpning altså! 6 CM????? Jeg er overlykkelig! Sender meld til sambo og Chicka.

Er skummelt å være på føden i fødsel helt alene, men JM er bare fantastisk og snakker mye med meg, og hører på hva jeg vil, og det jeg har av invendinger. Men savner fortsatt at sambo er der.

Velger å prøve badekar/stamp som lindring, men etter 40 min begynner jeg å kjenne at pressriene kommer snart, kroppen prøver liksom å presse litt av seg selv.

Får gått en tur på do, men i det jeg reiser meg kommer første pressri. Får ropa på JM, som sier at jeg bare skal presse, for da vil vannet gå. Jeg presser, men ikke faen om det går noe vann. Litt snurt der ja, hadde jo lyst til å oppleve vannavgang.

Får kreka meg inn på fødestua igjen før neste ri kommer, står lent over senga og presser som en helt, venter enda på det jævla vannet som skal gå. JM begynner å få litt fart på seg, leter frem hansker og ringer på barnepleier. Jeg spør litt nervøst om hva som skjer, men JM ber meg slappe helt av, hun gjør seg bare klar til å ta i mot barnet mitt.

Neste ri er hard, og jeg presser som en gud. Kjenner at hodet til snuppa står i åpninga nå, og JM ble nødt til å ta vannet da, så det var det nærmeste jeg kom vannavgang.

Jeg slapper helt av i alle musklene og kjenner at snuppa glir litt tilbake, akkurat som om det var planlagt, for nå kom det en ny ri, og det tok kanskje 20 sekunder og så var hun ute.

Kl. var plutselig blitt 11 minutter over 7, den 7.April 2009.

Det første jeg spurte om var om hvor mye jeg revna, for det kjentes helt for jævlig ut da hodet sto i åpninga, men hadde bare revna pittelitt. 4 sting fordelt på 3 små rifter. Fikk litt blødninger også, og kjente det rant en del ut. Måtte le litt da barnepleier sto å så på og bare sa; hmmmm...

Så har jeg et lite svart øyeblikk på en 5 minutter kanskje, men plutselig sier barnepleier at nå er pappan kommet, og jeg blir overlykkelig og vil ha ham inn med en gang. Hun ser på meg; Er du sikker på det? Her er.. vel ja, det er veeeldig mye blod her!

Ja, selvfølgelig er jeg sikker, men han får ta valget selv da.

Sambo kommer inn og får se snuppa for første gang. Hun er jo bare nydelig.

Sender ham avgårde sammen med barnepleier for veiing og slikt, mens jeg blir sydd.

Vi er blitt verdens stolteste foreldre til verdens to nydeligste barn!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar