Vet ikke helt hva jeg skal skrive her. Hadde verdens verste morsdag!!
Skulle kjøre utover til mamma søndag, for å hjelpe henne med noen ting på mandag. Men da hun på dag nr. to ikke tok telefonen og mobilen var av, tok jeg kontakt med folk rundt om de hadde hørt eller sett noe. Men ingen hadde hørt fra henne eller vært innom.
Søstra mi fikk søskenbarnet vårt til å dra å se inn vinduene hos henne, og der lå hun, på gulvet!!!!
En stor klump dannet seg i magen min, HVA SKJER NÅ?????
Ambulanse ble tilkalt og min bror som bor der ute hadde kommet seg med henne til syke huset. Mens alt dette skjedde hadde jeg røska med meg unge, stelleveske og babymat og kommet meg på ferga. Hadde så mye angst i kroppen at jeg var båtsyk lenge før vi la fra kai.
kjøret og kjørte og kjørte, synes det tok evigheter og komme utover.
Kommer meg endelig til sykehuset, kjenner at jeg gruer meg til å gå inn. Min bror møter meg i hovedinngangen, og jeg ser på han at han er sliten. Han forbereder meg på at mamma ikke ser ut.
Mamma har MS, og er enda på nedturen etter beskjeden hun fikk om det for snart 10 år siden.
Så hun så sliten ut allerede for lenge siden.
Vi kommer inn på akuttrommet der mamma ligger nå. Det synet som møtte meg der var grusomt! Mamma var grå, og kinnene var innsunket, noe som gjorde at tennene ble så store og utstikkende. Hun var radmager. :(:( Hun så meg ikke da jeg kom inn, men etter en liten stund oppdaget hun meg. Hun hadde veldig tungt for å snakke, og ordene som kom ut hadde ingen sammenheng med det hun ville si. Hun ble kjørt ned i CT røntgen før hun fikk nytt rom på overvåkninga. Der var det mange hyggelige og flinke sykepl. som tok seg godt av mamma. Så begynte egentlig det vanskelige. Mamma begynte å snakke om ting som ikke hang sammen, folk som ikke var der og folk som hadde vært døde i flere år. spørsmålet som hele tiden står i hodet mitt er; Hva har skjedd med mamman min?? Hun husker ikke, og ingen aner noe.
Hun får kveldsmat og sier hu er trøtt, så jeg og min bror drar derifra. Hun hadde heldigvis begynt å få litt farge igjen, og kjinnene hadde blåst seg litt opp.
Dagen etter drar jeg innom leiligheten hennes for å se om jeg finne PIN-koden til telefonen. Det som møter meg er en stram lukt av urin og avføring! Herregud som skyldfølelsen tar overhånd! Tårene presser på, men jeg presser de tilbake. Finner ingenting, og kundeservicen til chess kan brenne en viss plass!!! Jeg drar derifra med kun brillene til mamma. Fant ingen kode.
Kommer på sykehuset, og mamma ser bedre ut, men hun snakker fortsatt like dårlig og om ting som ikke er der. Leter i håndveska, og finner koden. Får på telefonen, og hon har MANGE ubesvarte anrop. Jeg titter litt i meldingene hennes, og finner 2 på utboksen som bare er humbug, og forsøkt sendt til de to første på telefonlista, mamma prøvde å be om hjelp!! Disse var forsøkt sendt på torsdags ettermiddag. TORSDAG!!! Mamma hadde ligget på gulvet i 4 dager! :(:( Enda mer skyldfølelse kom. Jeg ville spy av meg selv! Hva slags datter er jeg???
Da søstra mi kom fra bodø i går kjørte jeg hjemover, treger litt tid til å reflektere litt, og skal i tillegg på jobb. Sitter her nå med en følelse som er ubestemt.
Aner ikke hva jeg skal føle!
